«Livet går i båregang det husker opp og ned, men av og til så kjenner vi at ennå er vi med» Sitat Alf Prøysen i visa «Ælle har et syskjenbånn på Gjøvik». Joda , noen ganger er det så stille i heimen at man hører klokka tikke, og noen ganger går det så unna at det er vanskelig å henge med i sitt eget liv, være helt og fullt til stede. Det har vært hektisk i det siste, og dagen før Skjærtorsdag var jeg i platestudio og la på de siste sangopptakene til en ny barneplate som kommer ut i slutten av mai. Molly og Partner, eller altså Marianne Krogness og Karoline G Herlofsen, som det står i selvangivelsene, går for andre gang inn for et i overkant optimistisk prosjekt kan man kanskje si. Ingen kjøper jo musikk på gammelmåten lenger, men noen barn treffer vi nok, som gjester på Miniøya før sommeren(!) og på kulturhus-turné til høsten.
Jeg elsker å kjenne den barnslige gleden Karoline og jeg har når vi diskuterer temaer, ler og krangler(!) og jobber oss gjennom tekstene om Vrange Vegar Vriompeis, eller om duene som sladrer om KråkeFranz fordi han ikke oppfører seg som, ja som en ordentlig fugl, eller teksten om en mor som «skal bare» blogge og «like» og tvittre , mens datteren sitter i samme rom og savner voksenkontakt.
Barnet:
Mamma nå må du kjappe deg
Denne filmen er ikke bra
Kanskje du vil lese for meg
Da blir jeg veldig glad
REF (Mor)
Jeg skal bare, jeg skal bare
”Like” mine favoritter
Blogge litt om gull og glitter
Sjekke alt som venner kvitrer
På Insta, Snap og Face og Twitter
Noen som kjenner seg igjen? Nå er jeg ikke sikker på om foreldre var så veldig mye mere til stede i min barndom, men vi barna hadde hverandre, og vi var mange i Svaneveien der jeg vokste opp. Ingen fikk flytte inn i leilighetene der hvis de ikke hadde minst to barn, så vi var ikke mye alene, kan du si. Jeg kan ennå kjenne gleden når jeg våknet morgenen etter at vi var kommet hjem fra en lang sommerferie, kjenne spenningen når jeg åpnet utgangsdøra og myste med nærsynte øyne for å undersøke hvilke barn som var kommet hjem. Lange dager ble fylt med å hoppe tau, hoppe strikk, leke cowboy og indianer, boksen går, kaste på stikka, eller kappe land med storebrors speiderkniv. Og utpå høsten, gå på epleslang, leke gjemsel i tussmørket å spionere på tenåringer som hadde hemmelige kjærester. Verden der ute var spennende, foreldrene mine var ingen del av den, de satt trygt og kjedelig hjemme når jeg kom inn på kveldene. Jeg vokste opp i hjem uten TV, pappa var sterk motstander av alt som ikke var nyttig, kjempekipt selvfølgelig,
Men den roen og den kjærligheten de ga meg, elsker jeg dem for. Sånn fortoner min barndom seg, morsom, trygg og full av lek, men jeg vet jo at det er de gode minnene som sitter igjen, det er selvfølgelig mye jeg har glemt, og gudskjelov for det.
Alt var slett ikke bedre før, tvert imot, veldig mange ungdommer i 2015 sier at de har en nærhet og godt vennskap med sine foreldre som er ganske enestående. Generasjonskløft er det ingen som snakker om lenger. Det er jo så fint! La oss håpe at det er en trend som også de aller minste barna nå får oppleve. Tenk om de kan slippe og sloss om oppmerksomheten fra foreldre og besteforeldre som «skal bare» sjekke Facebook og sende bilder på Instagram. En liten krabat har fortjent å få øyekontakt når han kommer med viktige spørsmål og sine små hverdagshistorier. Ikke er det så dumt for oss heller å være mere tilstede i nuet. John Lennon har sagt det mer treffende enn noen “Life is what happens when you’re busy making other plans”.
